Tenk på alle opplevelsene jeg hadde gått glipp av

Av Ulla Oppermann Blankholm / Foto: Joachim Rode

 

Det var virkelig rett før: For noen år siden var 24-årige Johanna Gallus nær ved å slutte med sin livslange hobby på grunn av hørselstapet. Hun er overbevist om at livet hennes ville sett helt annerledes ut i dag og kan ikke slutte å tenke på alt hun ikke ville fått oppleve.

Hun kunne ikke tenke seg å gå i stallen. Absolutt ikke. Ridningen hadde vært en fast og fascinerende del av hverdagen hennes siden hun var fem år gammel. Men etter en dag på skolen var hun så sliten at hun bare ville sove. Helgene ble også tilbrakt under dynen. I tillegg var ridelæreren hele tiden sint på henne fordi hun ikke gjorde som han sa. Da Johanna Gallus var 17 år, vurderte hun å slutte helt med det hun elsket: Ridningen.

Omtrent samtidig fikk hun høreapparat etter å ha visst om hørselstapet i flere år.

– Det gjorde en stor forskjell i hverdagen min. Jeg ble plutselig mye mindre sliten og mye klarere i hodet – jeg var nesten en helt annen person, sier Johanna Gallus, som fikk tilbake lysten på saler og seletøy og omtaler det som den største fordelen med å kunne høre igjen.

Hun måtte alltid være maksimalt konsentrert for å høre hva ridelæreren sa når hun red rundt i høyre volte – og selv det var ikke alltid nok – nå er det noe helt annet, selv om vinden i ridehallen kan skape problemer. I dag rir hun fem-seks ganger i uken, i tillegg til stevnene der hun har stor suksess med sin egen hest Heart Beat's Brakeout, som er fra samme stamme som elitehingsten Heart Beat.

– Hadde jeg sluttet, ville livet mitt sett helt annerledes ut i dag. Det tenker jeg ofte på. Tenk bare på alle opplevelsene jeg hadde gått glipp av, sier hun og legger til: 

– På ridestevner blir de andre ofte lei seg hvis hesten deres stopper opp eller hvis det ikke har gått så bra i konkurransen. Der er jeg alltid positiv og flink til å se det positive i slike situasjoner. Det har jeg lært med årene, og kanskje setter jeg mer pris på det fordi jeg har vært så nær ved å slutte med ridingen. For meg er det deilig å ri, uansett hvordan det går.

 

Gikk med hørselstap i nesten 20 år før hun tok grep
Når hun sier at hun har visst om hørselstapet i flere år, mener hun virkelig «flere år». Helsepersonell gjorde henne oppmerksom på det da hun var seks år, og siden den gang har hun blitt regelmessig sjekket av en ørelege.

– Det er ikke noe som har vært veldig plagsomt, men jeg var jo ikke så gammel da de oppdaget det, så jeg tenkte nok ikke så mye over det. Jeg holdt meg alltid på høyre side av folk, slik at jeg kunne høre med det venstre øret, og jeg snakket alltid med telefonen mot mitt venstre øre. Læreren var også klar over at jeg måtte sitte på høyre side i klasserommet, så det har kanskje betydd litt – men ikke noe jeg har tenkt over, sier Johanna Gallus, som mens hun sitter og snakker om det setter alt i perspektiv.

– Og sånn holdt jeg på i snart 20 år. Jeg skulle ønske det hadde vært tatt tak i tidligere, slik at omveltningen ikke ble så stor.

Samtidig er hun fullstendig klar over at hun var den første som glattet over hørselstapet som barn. Det var ikke så ille. Det gikk helt greit. Hvis hun skulle ha sagt én ting til seg selv, ville det vært:

– Du må gjøre noe!

– Moren min har ofte presset på, men jeg sa bare at det ikke var så ille, og det sa jeg også til ørelegene, og hvorfor skulle de gjøre noe med det da? Kanskje tenkte de også at jeg kunne takle det siden jeg ikke så behovet selv, sier Johanna Gallus. Men som tenåring kunne hun ikke lenger utsette avgjørelsen om høreapparater.

Da hun begynte på videregående begynte det å plage henne at hun ikke kunne høre hva læreren sa – selv om hun satt på første rad. Hvis det var bråk bak henne, mistet hun raskt konsentrasjonen. Det gikk rett og slett ikke.

– Selv om jeg i dag skulle ønske jeg hadde fått høreapparat tidligere, er det også ambivalent for meg, for da jeg fikk det som 17-åring tenkte jeg at det var noe bare gamle mennesker brukte. Men jeg har ikke møtt noen som har sett rart på meg når jeg har sagt at jeg har høreapparat. Noen tror det er en spøk og sier: «Du har ikke høreapparat», fordi de ikke kan se det på grunn av det lange håret mitt, og da må jeg si: «Jo, det har jeg faktisk». 

Én ting er hva hørselstapet har betydd for henne selv i disse årene, noe annet hva det har betydd for dem rundt henne. De har ofte måttet gjenta seg selv, eller gå på en bestemt side av henne.

– De har også levd med hørselstapet mitt, selv om det er jeg som har det. De måtte alltid være oppmerksomme på om jeg fikk med meg alt, og det trenger de ikke gjøre lenger, sier den 24 år gamle «hestejenta», som hun kaller seg.

Musikkprofessor Steinar Ofsdal husker én opplevelse spesielt godt etter at han tok i bruk høreapparat

Jeg hører alt
Det var derfor ikke bare hun som måtte venne seg til å kunne høre igjen.

– Jeg kunne plutselig høre alt klart. Da jeg satte meg inn i bilen første gang med høreapparatet på, kunne jeg høre viften i bilen. Det hadde jeg aldri tenkt over at jeg ikke kunne. Jeg husker jeg sa: «Utrolig – jeg kan høre alt». Det tok også litt tid å slutte med å automatisk gå på høyre side av folk. Det var også vanskelig for vennene mine å venne seg til at de ikke lenger trengte å tenke på det, minnes Johanna Gallus og er glad for at hun ikke belemrer andre med hørselstapet sitt i dag.

Hun innrømmer at hun ikke syntes det var så stas å bruke høreapparatet i begynnelsen.

– Det er ikke sånn at du bare sier: Se hva jeg har. Det var ikke noe jeg snakket om. Nå tenker jeg ikke over det lenger, sier hun og utdyper at den største ulempen med høreapparatet rett og slett var å huske å ta det på.

Til å begynne med var det vanskelig å huske, ørene begynte også å klø og batteriene døde noen ganger bare ut. Alt dette har hun vent seg til i dag.

– Jeg kan ikke si at det er noen store ulemper med å ha høreapparat i dag, sier hun.

Les også om svenske Eva Svensson, som mener det handler om å ta kontroll over den dårlige hørselen din

Det skal du ikke si til en hestejente
Selv om det ikke ble noe av tanken på å slutte å ri for noen år siden, kom tankene tilbake da hun brakk ryggen etter å ha falt av en hest i 2020.

– Nå ble jeg ikke sliten i hodet, men sliten i ryggen. Legen min sa at jeg ikke kunne sitte på en hest på et år, men det tror jeg ikke du skal si til en hestejente. Jeg brakk ryggen i april, og i september red jeg i DM, sier Johanna Gallus, som endte opp med bronsemedalje.

Hun er glad for at arrangementet ble en suksess og at det nå begynner å gå riktig vei igjen – spesielt med hesten Heart Beat's Brakeout – som også ufrivillig har tatt en pause i noen år – og som hun tidligere har hatt stor suksess med. Hun har alltid drømt om å gjøre karriere innen hestesporten, men nå er fokuset flyttet til utdannelsen som innkjøper, som hun er i gang med.

– Det er veldig spennende, men jeg vet ennå ikke om det er dette jeg kommer til å gjøre resten av livet. Jeg synes det er vanskelig å planlegge fem år frem i tid. Selvfølgelig vil jeg ha en bra karriere og gjøre suksess, men om det er der jeg er om fem år, det vet jeg ikke. Mye kan skje. Jeg tar ting som de kommer, sier Johanna Gallus.

Hørselen er i hvert fall ikke et problem eller en bremsekloss lenger.

Les flere artikler