Av Ulla Oppermann Blankholm • Foto Ricky John Molloy
En idé på bakgrunn av et tydelig behov: Hans Jørgen Wibergs app ”Be My Eyes” har fått verdensomspennende suksess med nærmere 2 millioner brukere og i tillegg fjernet han sitt eget fokus på hørseltap og dårlig syn – et syn som antageligvis er helt borte om 10 år.
Regelen var at danske Hans Jørgen Wiberg og hans to søstre skulle bli i sengen oppe på rommet hjemme på gården til mammaen sa at de fikk komme ned. Det var nemlig veldig mye som måtte ordnes for den selvstendige bondekona før det løp små barneføtter rundt på kjøkkengulvet. Lisbet var den mest modige av de tre søsknene, så det ble alltid hun som ropte om de fikk komme ned – men det var alltid Anne Grete som skulle svare hva moren ropte tilbake, for Lisbet kunne ikke høre det.
Det forundret foreldrene og derfor fikk de undersøkt hørselen hennes. Omtrent på samme tid fikk Hans Jørgen Wiberg også testet hørselen sin. På det tidspunktet var han fem år gammel, og kort tid etter fikk han sitt første høreapparat. Det er 50 år siden i dag. ”Jeg kan ikke riktig huske at det har vært annerledes. Det føles som om jeg alltid har hatt høreapparatet og husker derfor ikke at jeg plutselig begynte å høre bedre. Det kan også være at det er derfor jeg aldri har følt meg hemmet av dem – jeg har ikke tenkt så mye på det, men det har da sikkert vært litt irriterende til tider, for de var ganske store på den tiden. Det varvanskeligere å skaffe seg dame, men jeg klarte det allikevel”, sier Hans Jørgen Wiberg og smiler mot kjøkkenet hvor kona hans er i gang med å lage litt lunsj.
I dag er han glad for at tilvenningsprosessen, hver gang han får nye høreapparater, er annerledes enn den var tidligere:
”Det var et helvete den gang. Det tok for lang tid før jeg hadde vent meg til de nye apparatene. Det har blitt så mye bedre i dag”, slår han fast og legger til at han er utrolig glad for den nyeste modellen som kan kobles til telefonen.
”Jeg kan gå og høre på en lydbok og svare i telefonen med det samme den ringer. Jeg misser aldri en samtale. Før ringte telefonen tre ganger før folk rundt meg sa: ”Ta telefonen din.” Jeg kunne simpelt hen ikke høre den, men det skjer ikke lenger siden jeg hører det i høreapparatet så snart den ringer.”.
Da Hans Jørgen Wiberg fikk sin første iPhone for noen år siden, var han veldig fasinert over alle mulighetene, og han begynte å
teste alle funksjonene. Via en Facetimesamtale med datteren, hvor de kunne se hverandre mens de snakket, gikk han noen
ganger rundt med lukkede øyne i huset og ble guidet av henne. Mulighetene for blinde måtte testes: ”Nå er du snart borte
ved dørhåndtaket, nå strekker du frem hånden og trykker ned.”
Hans Jørgen Wiberg
For 30 år siden fikk den i dag 55 år gamle Hans Jørgen Wiberg konstatert retinitis pigmentosa som gjør at han gradvis vil miste synet og kanskje miste det helt om 10 år.
Kanskje kunne man dele hverandres søsken
På det tidspunktet da Hans Jørgen Wiberg ble guidet rundt av datteren sin, var han involvert i Dansk Blindesamfund som kretsformann samtidig som han hjalp kona Rigmor Wiberg i hennes møbelstopperverksted. Fra arbeidet i Dansk Blindesamfund kom han i kontakt med mange blinde og var naturlig interessert i deres daglige utfordringer.
”Mange av dem begynte å bruke Facetime, men de fleste mente det var en ulempe at man alltid måtte ringe til den samme
søsteren eller broren for å be om hjelp. Da oppsto ideen, for jeg tenkte at det vel ikke kunne være så vanskelig å lage en gruppe
som man kunne ringe til, for eksempel hvor man kunne dele hverandres brødre og søstre. Så det var utgangspunktet, og det
er det fremdeles”, sier Hans Jørgen Wiberg, som de neste 14 dagene gikk og tenkte mer og mer på ideen som i hans hode bare ble bedre og bedre.
Helt tilfeldig hørte han på radioen om en oppstartshelg hvor man kunne komme inn fra gata og presentere ideen sin på ett minutt. Det var våren 2012, og mens landskapet passerte forbi på turen hjemmefra og til Aarhus, øvde Hans Jørgen Wiberg på opplegget sitt helt til det var helt på plass og tok 59 sekunder. Hans Jørgen Wiberg tok blindestokken med på scenen som en ekstra kraftig element, selv om han ikke hadde trengt den på den korte tiden som presentasjonen varte. Synsfeltet hans er bare fire, grader, så han kan bare se det som er rett framfor ham. Stokken blir primært brukt når han er ute og går. Når han er hos seg selv, unngår han den helst. Alle deltakerne på
oppstartshelgen fikk utlevert tre sedler slik at de kunne stemme på de ideene de syntes var best.
Hans Jørgen Wibergs idé var populær. Den ble en av de som man skulle arbeide samlet med i løpet av helgen, og han fikk derfor oppgaven å samle sammen det laget kan ville ha til å jobbe med ideen. ”En av de aller første kom bort til meg og sa: ”Du har ikke prøvd dette før, har du? Skal jeg ikke hjelpe deg med å sette sammen et lag?” Han hadde rett og han hjalp meg med å sette sammen gruppa”, forteller Hans Jørgen Wiberg og utdyper at den initiativrike mannen er i dag direktør i Be My Eyes.
Ideen vant prisen som den mest innovative, og Hans Jørgen Wiberg dro oppløftet hjem og hadde nå et helt team av mennesker bak seg som var villige til å arbeide for ideen. Riktig nok en litt spredd gruppe: Én var i Aarhus, han selv i Nykøbing Falster og et par stykker bodde i Sverige.
En urealistisk søknad
”Det var vanskelig å møtes, men vi begynte å ha Skype-møter hver mandag kl 8.00 hvor vi delte ut oppgaver”, forteller Hans Jørgen Wiberg, som sammen med de andre bestemte at appen Be My Eyes skulle være non-profit. Derfor begynte de å søke forskjellige fond. Dansk Blindesamfund donerte 50 000 kroner til appen, og så gjorde teamet noe som Hans Jørgen Wiberg hadde tenkt var helt urealistisk. De søkte det danske Veluxfondet om to millioner kroner.
”Det kan vi da ikke, tenkte jeg. Jeg hadde hele tiden fokusert på hvor billig vi kunne gjøre det, men jeg måtte jo innse at hvis vi skulle få det til å fungere, måtte vi ha gode utviklere, et kontor og så videre. Med god hjelp av moren til en av de andre gruppen, som var vant til å søke fondsmidler, fikk vi de to millionene og kunne gå i gang med den tekniske utviklingen av appen”, sier Hans Jørgen Wiberg.
I november 2014 lanserte de, i all stillhet, appen i den danske App Store. Frem til da hadde 10 blinde testet den, så nå skalerte
de helt enkelt testene ved å legge appen i den danske App Store hvor ca. 200 ny brukere kunne teste den. Umiddelbart dukket
det opp noe som måtte rettes, men 15. januar var den klar for resten av verden.
Snarvei til Facebooks algoritmer
Først skapte de en såkalt Thunderclap-kampanje hvor de fikk 457 av deres Facebook-venner til å skrive på den nå nedlagte
Thunderclap så deres beskjeder om lanseringen ville bli delt på nøyaktig samme tidspunkt – kl 12.00 den 15. januar 2015. Den gang fantes det en snarvei til Facebooks aller helligste algoritmer, så omtalen ble mye større enn det de 457 Facebook-følgerne hadde kunne klart på egen hånd. Deretter fikk de en artikkel på det amerikanske nettstedet Producthunt.com, og plutselig var appen og historien bak kjent blant de fleste tekniske medier i verden.
”Den første uka etter lanseringen var vi i alle tekniske medier som enhver oppstartsvirksomhet drømmer om å få komme i. Den første uka ga vi seks, syv intervjuer om dagen, og de neste månedene var det tre, fire intervjuer om dagen – vi gjorde nesten ikke annet enn å snakke med journalister fra Australia, USA, England, Tyskland, Italia, Japan og Russland. Vi fikk historien ut over alt”, husker Hans Jørgen Wiberg og legger til at det var flaks med all denne omtalen, for de 80–90 000 kr de egentlig hadde satt av til markedsføring, hadde de brukt opp i
forbindelse med utviklingen av appen.
Hvordan klarte du å holde hodet kaldt i den perioden?
”Det gjorde jeg nok ikke, men når man er 50 år så blir man kanskje ikke så lett løpt over ende som når man er 18. Jeg syntes ikke selv at all den suksessen har påvirket meg, det er ikke min egen opplevelse – det har bare vært fantastisk moro.”